Evighetens kamp

Etter utskrivelse fra post 2 i januar, var jeg både fysisk og psykisk utmattet, og det så ikke så veldig lyst ut for meg. Men nok en gang var viljen der. Ønsket om å bli frisk ble sterkere, og til tross for kramper av en sånn natur at jeg flere ganger kom på tanken om at kampen var tapt, greide jeg likevel å fortsette å spise.

Hadde spiseforstyrrelser vært spiseforstyrrelser, altså forstyrret spising, så hadde det jo vært greit. Jeg ville vært tilnærmet frisk, og livet hadde vært en dans på røde roser. Desverre er det ikke sånn, og jeg fortsetter å slite, til tross for vektøkning og et "friskere" ytre. Inni er jeg fortsatt like dårlig, om ikke verre.

Den siste måneden har gått med til å holde meg våken så lenge at jeg ikke tenker klart, for så å spise fordi jeg da er for trøtt til å kaste opp, og etter hvert bli så mett at jeg sovner der jeg sitter. Det var altså min egen-behandling av spiseforstyrrelser. Spise, unngå søvn og sitte i ro i en stol.
Det er helt umulig for min del å legge meg når jeg har mat i magen. Senga betyr tankekjør, og hvis jeg i tillegg til det har spist, får jeg ikke sove. Derfor var det nødvendig for meg å nekte meg søvn helt til jeg ikke lenger var i stand til å stå i mot.

Som du sikkert kan gjette, er dette en taktikk som fungerer dårlig. Vektoppgangen blir oppnådd, men fordi følelsene aldri blir addressert, er jeg egentlig like langt. Bortsett fra at jeg på grunn av vektøkningen ikke lenger klarer å fungere.
Skammen som følger blir så intens at jeg ikke klarer å dusje, skifte klær, gå ut, se på meg selv, eller sove. Til slutt sitter jeg der og bare ønsker at jeg var død, men selv om ønsket om å bare bli borte er størst, klarer jeg ikke gjøre noe med det fordi jeg er for stor til å dø. Jeg er altså for feit til at jeg takler det å bli funnet etterpå. Vil ikke at noen skal se meg. Føler meg ekkel.

Det er altså når vekten går oppover, at skadetrangen, selvmordstankene, depresjonen og angsten kommer til syne. Greit nok, angst kan jeg ha selv som undervektig. Eller, det har jeg jo. Da er det konstant angst om at jeg kommer til å legge på meg. Men det kan jeg takle, for den klarer jeg å gjøre noe med der og da.

Men angsten for å leve, og frykten for å miste det som er igjen av selvbeherskelse, den blir ikke bare borte.