Evighetens kamp

Etter innleggelsen, bestemte jeg meg for å begynne å spise igjen, og at jeg nok en gang skulle gjøre et forsøk på å bli frisk på egen hånd. Jeg går i blinde, og snubler over hver eneste lille hindring.
Magen min tåler ikke at jeg spiser. Smertene som følger selv den minste matbit, er uutholdelig og sender meg krabbende til doskålen hver gang. Alltid like vondt.

Det virker som om det eneste kroppen min tåler akkurat nå, annet enn lettbrus og vann, er sjokomelk. Litago, altså. Men selv det må inntas med god presisjon for ikke å komme opp igjen.

I natt var tilstanden kaotisk. Jeg kom meg i seng, og var så kvalm at jeg ikke så enden på ting. Eller kanskje det var nettopp det jeg gjorde? I hvertfall ble jeg liggende, fordi jeg ikke klarte å komme meg ut av sengen igjen. Ikke hadde jeg styrke til å rope etter noen heller.
Til slutt må jeg ha sovnet, men det var mye ubehageligheter før den tid. Var nesten som om jeg fikk et angstanfall midt i hele greia. Ekkelt.