Evighetens kamp

Da var alt pakket og klart til avreise. Ett trykk på en knapp, så er innleggene mine publisert og jeg kan dra. Det er nesten litt trist, men samtidig er jeg så engstelig akkurat nå at alle andre følelser liksom bare blir litt...borte.

Det er så mye jeg har lyst til å si, men ordene vil ikke ut. Kanskje har det meste blitt sagt allerede? Eller kanskje det ikke er så viktig. Ikke vet jeg...

Men én ting kan jeg si med sikkerhet. Jeg har en lang kamp i vente, og den blir neppe noe lettere av at jeg sitter her og haler ut tiden. Nei, nå er det på tide jeg drar. Tusen takk for all støtte -- kanskje sees vi igjen?

Bilde: Januar 2012. Tydelig lav i vekt, men likevel "altfor stor".

Greit, så er jeg ca. 10kg tyngre enn jeg var der, men mentalt sett er jeg i omtrent samme område, og hvis jeg ikke gjør noe med det nå, er jeg sannsynligvis tilbake der innen et par måneder. Og det ønsker jeg ikke. Spiseforstyrrelsen vil, men Tina vil ikke. Tina nekter, og for en gangs skyld, så gjør Tina rett i å nekte.

Som Jenni Schaefer sier: "Goodbye ED, Hello Me!"

Åh, ja, en ting til: Jeg har et sterkt ønske om at familien min lar være å ta kontakt med meg en stund fremover. Det blir veldig mye stress for meg, så jeg håper dere kan respektere dette. Jeg tar kontakt selv når jeg er klar.

Friends, family and everyone else -- thank you.

Your ongoing support throughout my illness really has made all the difference. Despite my inability to display my gratitude on a day-to-day basis, please know that I am indeed grateful for everything you have done.

With all the things my eating disorder has put you through, the pain you have had to endure, I'm surprised some of you still talk to me. My struggle has been long and painful, but I am truly ready to fight for my freedom.

There is a reason why I've kept you in the dark, and for the very same reason, I will continue to keep a lid on this until my departure. By doing this behind your backs, I will truly know that this is my choice.

Mother & Oldies--
I hope this will help explain to you why I've been so on edge lately. As much as I have wanted to tell you everything, I have felt it necessary to keep quiet.
**Ps. While most changes are inevitable, please know that a few things will always remain the same. The first one being that I love you dearly, and the second one - PLEASE DO NOT TOUCH ANY OF MY ROOMS WHILE I AM GONE.

THANK YOU.

Resultatet av onsdagens psyk-time var mildt sagt uventet. Beskjeden om at et halvt år med venting endelig går mot slutten, kom som et så stort sjokk at jeg for første gang virkelig ikke fant ord. Frykten og engstelsen for hva som er i ferd med å skje, slår hardt i mellomgulvet og trangen til å løpe forsterkes hvert sekund.

"Dette skulle ikke skje. Ikke nå. Ikke nå som jeg er feit."

Panikken vokser, mens hjernen leter febrilsk etter et smutthull. Jeg kjenner et sterkt behov for å sabotere hele opplegget, og unnskyldningene stømmer på. Angsten er nådeløs, men jeg nekter å gi meg.

"Hadde det vært bare én uke senere, hadde det gått helt fint," sier jeg, "for lillesøster blir 16 den 13, og jeg vil ikke gå glipp av feiringen."

Idiotisk.

Resten av uken ble en 'rollercoaster' av følelser, og ambivalensen herjet som aldri før. Helt ærlig så husker jeg ikke stort, for det var bare kaos. Jeg var våken hele natt til søndag, og jeg tror neppe det hjalp noe særlig. Men søndags kveld bestemte jeg meg. Nå har jeg tross alt ventet i et halvt år på å få denne plassen, og jeg nekter å gi den fra meg fordi jeg vil være med på en bursdag.
Jeg ofrer bursdagen hennes i håp om at hun kan få tilbake storesøsteren sin.

Til tross for mye usikkerhet og tankekjør, klarte jeg til slutt å gjøre et valg. Spiseforstyrrelsen har tross alt styrt hverdagen min siden jeg var 15 år, så nå er det på tide at jeg tar tilbake livet mitt.
Jeg har en lang kamp i vente, det vet jeg godt, men denne gangen er det mitt valg, og mitt valg alene.

Endelig skjer det. Jeg har ventet i seks lange måneder på denne dagen, men nå er ventetiden nesten over.

Dagen i dag har blitt langt mer innholdsrik enn det jeg trodde i dag tidlig. Du skjønner, jeg går egentlig og holder på noe. Noe jeg ikke har tenkt å si noe om på en stund enda, så derfor blir ikke dette innlegget publisert i dag.
På grunn av de forandringene som nå er i ferd med å skje, kommer derfor alle andre poster også til å bli lagret som utkast for senere godkjenning.

Jeg har vært våken siden jeg sto opp lørdag morgen. Angsten har bitt seg fast i meg, så på mange måter er det nesten som om jeg bare venter på å få et angstanfall.
De siste dagene har angsten vært en stikkende følelse i magen, etterfulgt av intens kvalme. I tillegg har det også vært perioder med en ekstrem trang til å røre på seg.

I kveld har jeg sittet og chattet med en gruppe venner, og jeg vet ikke helt hva det var som utløste det, men noe må det ha vært, for plutselig ble alt så mye klarere. Nå vet jeg hva jeg vil. For første gang har jeg ikke den minste tvil om hva det er jeg ønsker å oppnå med livet mitt, og hva jeg må gjøre for å klare det. I morgen skal jeg få en ny begynnelse.

Etter utskrivelse fra post 2 i januar, var jeg både fysisk og psykisk utmattet, og det så ikke så veldig lyst ut for meg. Men nok en gang var viljen der. Ønsket om å bli frisk ble sterkere, og til tross for kramper av en sånn natur at jeg flere ganger kom på tanken om at kampen var tapt, greide jeg likevel å fortsette å spise.

Hadde spiseforstyrrelser vært spiseforstyrrelser, altså forstyrret spising, så hadde det jo vært greit. Jeg ville vært tilnærmet frisk, og livet hadde vært en dans på røde roser. Desverre er det ikke sånn, og jeg fortsetter å slite, til tross for vektøkning og et "friskere" ytre. Inni er jeg fortsatt like dårlig, om ikke verre.

Den siste måneden har gått med til å holde meg våken så lenge at jeg ikke tenker klart, for så å spise fordi jeg da er for trøtt til å kaste opp, og etter hvert bli så mett at jeg sovner der jeg sitter. Det var altså min egen-behandling av spiseforstyrrelser. Spise, unngå søvn og sitte i ro i en stol.
Det er helt umulig for min del å legge meg når jeg har mat i magen. Senga betyr tankekjør, og hvis jeg i tillegg til det har spist, får jeg ikke sove. Derfor var det nødvendig for meg å nekte meg søvn helt til jeg ikke lenger var i stand til å stå i mot.

Som du sikkert kan gjette, er dette en taktikk som fungerer dårlig. Vektoppgangen blir oppnådd, men fordi følelsene aldri blir addressert, er jeg egentlig like langt. Bortsett fra at jeg på grunn av vektøkningen ikke lenger klarer å fungere.
Skammen som følger blir så intens at jeg ikke klarer å dusje, skifte klær, gå ut, se på meg selv, eller sove. Til slutt sitter jeg der og bare ønsker at jeg var død, men selv om ønsket om å bare bli borte er størst, klarer jeg ikke gjøre noe med det fordi jeg er for stor til å dø. Jeg er altså for feit til at jeg takler det å bli funnet etterpå. Vil ikke at noen skal se meg. Føler meg ekkel.

Det er altså når vekten går oppover, at skadetrangen, selvmordstankene, depresjonen og angsten kommer til syne. Greit nok, angst kan jeg ha selv som undervektig. Eller, det har jeg jo. Da er det konstant angst om at jeg kommer til å legge på meg. Men det kan jeg takle, for den klarer jeg å gjøre noe med der og da.

Men angsten for å leve, og frykten for å miste det som er igjen av selvbeherskelse, den blir ikke bare borte.

Etter innleggelsen, bestemte jeg meg for å begynne å spise igjen, og at jeg nok en gang skulle gjøre et forsøk på å bli frisk på egen hånd. Jeg går i blinde, og snubler over hver eneste lille hindring.
Magen min tåler ikke at jeg spiser. Smertene som følger selv den minste matbit, er uutholdelig og sender meg krabbende til doskålen hver gang. Alltid like vondt.

Det virker som om det eneste kroppen min tåler akkurat nå, annet enn lettbrus og vann, er sjokomelk. Litago, altså. Men selv det må inntas med god presisjon for ikke å komme opp igjen.

I natt var tilstanden kaotisk. Jeg kom meg i seng, og var så kvalm at jeg ikke så enden på ting. Eller kanskje det var nettopp det jeg gjorde? I hvertfall ble jeg liggende, fordi jeg ikke klarte å komme meg ut av sengen igjen. Ikke hadde jeg styrke til å rope etter noen heller.
Til slutt må jeg ha sovnet, men det var mye ubehageligheter før den tid. Var nesten som om jeg fikk et angstanfall midt i hele greia. Ekkelt.

For de som lurer på hvor jeg har vært, ville jeg bare si at jeg ble innlagt natt til lørdag, og har vært "inne" (post 2, Levanger) til i dag. Ting går egentlig ikke så mye bedre med meg nå enn før, men føler jeg skylder dere en forklaring på hvorfor jeg har vært borte.

Håper dere andre har hatt det bra

Beklager at jeg løy for dere.
Sannheten er at jeg er på langt nær så klar for et nytt år som det jeg gir uttrykk for i mitt forrige innlegg.

Jeg sliter. Tanken på å gå igjennom enda et år med spiseforstyrrelsen hengende over meg til alle døgnets tider er uholdbar. Men desverre også en realitet. Til tross for et dypt ønske om bedring, klarer jeg ikke utføre de handlingene som kreves for å oppnå dette. Sykepleieren sier at en normal vekt er nødvendig for å bli frisk, og da er det umulig. Per i dag er jeg overbevist om at skammen som følger med vektøkning er så sterk at ingen friskhet kan overdøve den.

Det å skulle innta fire normale måltider hver eneste dag, uten å kompansere for det, faller under kategorien fiksjon. Med andre ord, de mengdene mat som betegnes som normale, stemmer ikke overens med min virkelighet. Bare tanken på at så mye mat faktisk skal spises i løpet av én eneste dag, gir meg en sterk trang til å bare løpe min vei.

Kilde: http://www.flickr.com/photos/bonesofyellow/3875558925/

Dessuten så har jeg jo prøvd før. Og feilet. Sist gang jeg virkelig prøvde, var for litt over to år siden. Det endte i en akuttinnleggelse etter bare fire-fem dager. Jeg tør rett og slett ikke ta opp kampen - ikke alene.

Og jeg er da vel ikke viktig nok til å kunne forlange hjelp til noe sånt. For det første har jeg ikke slitt lenge nok, jeg er på langt nær så tynn som en spiseforstyrret burde være, og ikke er jeg helt 100% sikker på at jeg virkelig har en spiseforstyrrelse heller. Kan jo være jeg rett og slett bare er spik spenna gærn...?
Og forresten så har jeg uansett ikke gjort meg fortjent til å bli frisk. Det er andre der ute som trenger hjelpen mer enn meg, som ønsker den mer enn jeg gjør og som er langt mer verdige til å motta hjelp.

2011 går mot slutten, og derfor tenkte jeg å bruke årets siste innlegg på å se tilbake på noe av det jeg har opplevd i løpet av de siste 12 månedene. Gleder og sorger, latter og håpløshet; her er en oppsummering av mitt år.

Årets høydepunkt var turen til Oslo, hvor jeg hadde avtalt å møte "gjengen" min. Det ble litt frem og tilbake om hvorvidt jeg skulle dra, men til slutt falt beslutningen på at det skulle jeg. Og jeg angrer ikke ett eneste sekund! Til tross for spenning og angst, og vissheten om at jeg ble nødt til å oppføre meg tilnærmet normalt rundt mat og måltider, reiste jeg nedover.
Jeg tror jeg snakker for samtlige av de fremmøtte når jeg sier at det var kjempekoselig. Vi gikk rundt i byen, shoppet, spiste ute (jeg og - en gang eller to) og tok en masse bilder og videoer. 

   
Hyttetur med mormor og Eli.
 
Ett av mine velkjente tullebilder, og et bilde av meg og mamma fra julaften.
 
Det har skjedd mye i løpet av det siste året, både positivt og negativt, men nå må jeg innrømme jeg er klar for 2012. Jeg hadde håpet å ha funnet et fint nyttårsforsett å komme med, men jeg får ta det på sparket.
I løpet av året som kommer håper jeg at jeg klarer å få litt mer orden på livet mitt, og at jeg kommer meg videre på veien mot et friskere liv. Jeg kunne også veldig gjerne tenkt meg å funne ut hva som menes med å slappe av, for jeg har alltid trodd at det betyr å ligge stille mens en kjenner kriblingen i beina etter å opp og gå. Så, det hadde vært fint.

Og til slutt vil jeg si takk for et herlig år, og så håper jeg det nye året blir langt bedre enn det vi tror det blir!

Som barn var jeg alltid kjempeglad i julen. Jeg elsket desember. Men jo større jeg ble, desto mindre tydelig ble julen, og gleden rundt den. I dag er det hovedsaklig mengden med fettholdig mat som skiller juletiden fra resten av året. Det er forferdelig synd, for denne stunden var jo så fin da jeg var yngre.

I stedet for å bruke tid og krefter på å klage, noe jeg uten tvil er meget flink til, velger jeg å poste noen bilder av 'min jul' så langt. Det er ikke akkurat noe å skryte av, men så har vel ikke de i rundt meg noe særlig til forventninger uansett. De er nok bare glad til hvis jeg klarer en hel kveld rundt mat uten å lage oppstyr fordi noen tilbyr meg mat, eller ber meg gjøre noe som går imot det jeg må gjøre.

Treet er nesten ferdig dekorert, og gavene har blitt plassert litt rundt omkring det.

Hjertedekorasjoner i kjøkkenviduet, samt to juleduker og en lysestake.

Har tatt noen flere bilder, men føler det er best å begrense antallet jeg publiserer med tanke på eventuelt trege datamaskiner og at en haug med amatørfotografier ikke nødvendigvis er så veldig interessant. Men pynten er på plass, ribben står i ovnen og samtlige beboere i hjemmet er klistret til minst én skjerm, og kanskje to.

 
Et lite glimt av juleklærne mine. Lilla kjole og svarte sko, helt enkelt og greit. Og i et forsøk på å virke litt mer formell, har jeg funnet frem en ring. Desverre er den noe stor, da jeg insisterte på at jeg måtte ha str. 8 fordi jeg hadde "pølsefingre"...

Og akkurat nå sitter og ser igjennom "Wall of Shame"-boken min, som da er en mat- og treningslogg hvor jeg noterer inntak" og "uttak".
OBS! Kan være triggende.

Og med det ønsker jeg dere en riktig god jul, og håper at alle og enhver får kost seg masse. Til de av dere som synes juletiden er tung; dere er ikke alene. Men hold ut, for det blir bedre. Kanskje ikke med en gang, men etterhvert. Det tror i hvertfall jeg.